Archive for desember 2012

h1

Fritidsproblemer?

desember 19, 2012

Det er kanskje ikke så vanlig at man som tobarnsmor bruker deler av 19.desember på å la seg underholde av Finn.no. Men du verden så underholdende som det er. Jeg er imponert, fascinert og overrasket over hva folk tenker at andre kan få bruk for. Gjenbruk er bra, absolutt, men jeg hadde på en måte ikke kommet på å ta bilde av en reklamerefleks for å prøve bli kvitt den på Finn for 20 kroner. Jeg noterte meg også mulighetene for å få tak i en brukt tivolibamse med hjerte,en god, gammeldags korktavle, et nesten funksjonelt tørkestativ, en ringperm og en ekte palme. Alt dette for en billig penge, ja, mye sågar gratis. Jeg har siden jeg var 8 år hatt en frøken detektiv i meg, og hun dukker opp på dager som dette. For en del av annonsene på Finn mååå da være reinspikka kodespråk? En arena for virksomheter som ikke tåler dagens lys? Jeg ble i hvert fall svært opphengt i dette, mulig det vil komme en utfyllende rapport på et senere tidspunkt.

Uansett er det morsomt å se og lese om hvor ulik smak og formening vi menneker har om saker og ting. For eksempel jeg og hun damen som ville gi bort en  nett og pen salong. Den salongen er kanskje det mest voldsomme jeg har sett ever. Jeg kan ikke forstå hvordan en tullipanmønstret salong i 3+2+2+1+1 kan klassifiseres som nett.Egentlig burde jeg be dama beskrive meg, jeg tror kanskje jeg hadde fått en opptur.

Skulle jeg benyttet meg av et tilbud på Gis bort-siden, måtte det være å skaffe meg min egen Buffet. Jeg elsker Spis så mye du vil for 98 kroner-buffeter, og forstår jeg annonsen rett, kan man altså få sin egen buffetdisk helt gratis. Det hadde vært noe å ha på kjøkkenet, gitt.

Jaja. Fra den ene givende aktiviteten til den andre. Nå skal jeg se på disse tenåringene som forvalter familieøkonomien en måned. Bare for å forsikre meg om at blodtrykket mitt ikke blir for lavt.

Reklame
h1

Eg. Forskaren.

desember 18, 2012

Samfunnsengasjement er viktig. Jeg er samfunnsengasjert. På min måte. Som småbarnsmor med ammetåke og alt det der, så er det viktig å velge sin arena med omhu. Jeg føler at jeg er på rett hylle for tiden. Svarer stadig på undersøkelser fra Panel og Respons og Gud vet hva. Jeg sier ja 90 % av gangene jeg blir spurt om å svare på noen kjappe spørsmål på telefon. (Men på sistnevnte blir jeg alltid nervøs. Jeg skjønner at det ikke er en kunnskapskonkurranse jeg er med på, men jeg er redd for å svare feil likevel. Det går greit helt til jeg får spesifikke spørsmål om samferdselspolitikk for eksempel. Da merker jeg at jeg snakker fortere, og bruker veldig mange ord på lite innhold. Mulig jeg gjør meg best på Fra en skala på 1 til 6 – undersøkelser). Jeg merker at etter sånne undersøkelser så føler jeg meg alltid litt stolt. Og når jeg ser på en eller annen måling på nyhetene, sier jeg tilfreds at -Nå snakker de om meg. Jeg var med jeg, vettu.

Jeg er også veldig glad i å starte egne forskningsprosjekt. Det er liten interesse for resultatene i verden, men for meg gir det likevel en tilfredsstillelse i å konkludere basert på vitenskap. I dag har jeg gjennomført et slikt prosjekt. Nå vet jeg ikke hvor mange av mine lesere som kjenner til de velsmakende kakene Punschrullar. Som navnet avslører, er det en rull, med punsj, kjøpt i Sverige. Det er små, grønne ruller med sjokolade på hver side. Marsipan (?) rundt, og noe brunt, kakeaktig inni. VELDIG gode. (Synes jeg, og alle mine vener på 70 +. Og en kompis av broren min. Som er vesentlig yngre enn meg. Ikke kulere, kanskje, men yngre). Disse rullene er fast i handlekurven når vi er på hytta. Og resten av hyttebesøkende spiser en halv til en rull. Og samtlige sier at Ahh.. Dette er godt i veldig små mengder! Spiser man mer enn èn sånn, blir man garantert kvalm! Denne teorien var det jeg ville til livs i dag. Så jeg spiste tre. Helt blottet for kvalme. Jeg valgte å gi meg etter tre av estetiske grunner. (Muligens også etiske). Altså: Resultatet viser klart og tydelig at ingen kan gi noen garanti for kvalmende bivirkninger etter søtt inntak for denne kroppen. (Jada, jeg husker i det fjerne at jeg skulle ha sukkerstopp frem til jul. Alle har tatt seg vann over hodet til tider).

Og apropos kvalme.. Jeg må jo sies å ha en panisk innstilling til omgangssyke før jul. Føler at jeg starter dagen med å spørre sønnen om han har vondt i magen. Og i barnehagen prøver jeg å ha en jovial tilnærming til det hele, men hører jo hvor hektisk jeg er. (Ja,ja! Her er alle friske og raske, ser jeg? Hæ? Ikke noe kvalme her, vel? Hehe. Å nei, da. Den spyinga er fæl, vet dere. Haha. Ja, nå rett før jul, og.. Nei, det vil vi ikke ha noe av, nei. Var vel ei som kasta opp på torsdag her? Jaja, det kan jo ha vært noe hun hadde spist også det.. Osv osv.)

Men foreløpig går det altså i overkant greit. Nå venter vennejulebord! Nammmmmmmm

 

 

Omgagn

h1

Done

desember 17, 2012

I kveld er det kulturkræsj i heimen. Vi skal ha vennejulebord i morgen, og mannen er i full gang med pinnekjøttet. Han er blid som en lerke og nærmest svever over gulvet samtidig som han sniffer pinneeimen med en iver som er på grensa til skremmende. Selv synes jeg at det lukta minner om alt annet en jul.

Jaja. Dette er uansett en gledens dag, for nå har jeg bestemt at jeg er ferdig til jul. Gjort unna de siste gavene i dag og har bestemt meg for å bruke resten av dagene til å gå på kafè eller tilsvarende anti-styrete aktiviteter. Jeg gikk voldsomt hardt ut på rengjøringsfronten i oktober, med tak, vegger, skuffer og skap på kjøkkenet, men nå viser det seg at det dessverre(?) stoppet med det. Resten av huset får klare seg men en vanlig helgevask når juletreet er på plass i løpet av uka. Og selvom det bare er fire kakeslag igjen av de opprinnelige fem jeg har mekka, sier jeg meg  fornøyd også her. Mannen er innstilt på å bake kakemenn, jeg kjenner at jeg skal oppmuntre han kraftig på dette. Det er i hvert fall en julekake på ekte, noe jeg er litt usikker på om mine utvalgte egentlig er.

Ja, så nå kan egentlig Sølvguttene bare dale ned i skjul for min del. Jeg har egentlig bare èn bekymring nå, og den begynner på O og slutter på mgangssyken. Føler at alle har den nå om dagen, jeg er så ufattelig uinteressert i det. For min del vil det innebære en jul i isolat, da moren min er enda mer panisk enn meg  i forhold til nevnte sykdom. Og vi skal jo feire jul hos dem.

Her er det brått legging på gang. Mini er i gang med å teste nye torturmetoder, og nå er det hvordan fungerer mora mi hvis jeg våkner og skriker litt hver time natta igjennom som står på programmet. Jeg kunne godt fortalt henne at det ikke er å anbefale, men hun har mest tiltro til Dewey og learning by doing.

Flaks.

h1

My big mouth

desember 16, 2012

Jeg er litt usikker på om det sier mest om treningsinnsatsen min eller nervene mine, men jeg har altså minst like høy puls under en håndballfinale som jeg har på en treningstime. Jeg er også usikker på om det kan kalles treningsutbytte å ha svettet seg gjennom en kamp fra sofaen. Riktig nok med noen turer opp og ned, men stort sett passivt. Uansett, sliten ble jeg. Men overraskende lite sur. Kanskje jeg har blitt bedre på tap med alderen også?Eller har jeg endelig innsett at Norge ikke er «vi»? Eller har jeg blitt så sympatisk at jeg tenker at godene må deles på? Ikke vet jeg. Jeg takla i hvert fall tapet uten tårer. Det hadde jeg sikkert ikke klart med seier.

Harmonien råder i heimen. Sammenlignet med for en uke siden, da. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men sønnen har tatt en pause fra 3års-trassen/selvstendighetstreningen bla bla bla. Med unntak av leggesituasjonen, går det på skinner. Jeg ferska han til og med i å si til sikkert 100 nisser på Plantasjen i dag at Hei, jeg ønsker meg Brannmann Sam-bil til jul. God jul. For så å avslutte seansen med et bukk. Til samtlige nisser. Er ikke den gutten godt oppdratt, så vet ikke jeg. Jada, jeg vet at det går i perioder. Det er bare noen sårt tiltrengte lauvbær som skal få bære meg en time eller to. Eller puste på ei stønn, som Alf ville ha sagt.

Ellers så har jo jeg og fotballfrua en god del felles. Blant annet har vi ikke noe særlig til overleppe noen av oss. Min er både mindre og smalere en hennes, men hun har jo selv gått ut med at hun ikke er fornøyd med sin egen. Nå er ikke munnen min det første jeg ville bedt Alladin om å fikse hvis han skulle dukke opp, men i likhet med fotballfruen har jeg nå tatt noen grep. Det merkelige er jo at jeg er faktisk forfengelig. Det er bare det at jeg ikke klarer å gjennomføre det. Leve opp til det, på en måte. Har jeg sminka meg fint, klør jeg meg i øynene etter 3 minutter. Har jeg på meg en lys topp, søler jeg ketchup på den. Har jeg kjøpt ny bukse med glidelås bak, glemmer jeg å lukke igjen glidelåsen. Når jeg kjøper meg en fresh, dyr neglelakk, glemmer jeg at jeg biter negler. Har jeg fått til håret en dag, river minstemann i det. Har jeg brukt for lang tid på badet og får det travelt, finner jeg ikke støvlettene jeg skulle hatt til antrekket og ender opp med slitne joggesko. Noe sånt.

Ok, i motsetning til fotballfrua, så har jeg ikke tatt Restylane i leppene. (Jeg tror i hvert fall det er det det heter). Og jeg kommer ikke til å gjøre det heller. For min del er det ikke så attraktivt å se ut som en and de første ukene etter inngrepet. (Dette er lærdom jeg har fått gjennom kommunikasjonen mellom frua og fansen i kommentarfeltet på bloggen hennes, ikke min mening om noens lepper). Dessuten er jeg redd for sprøyter. Meeeen, i dag tok jeg altså grep. Jeg brukte en leppestift som skulle gi store, fyldige lepper.

Hjelpes meg, har noen prøvd en sånn?? Ikke aner jeg hva den er laget av, men det er veldig spesielt,asså. Ikke at munnen blir Angelina-like, for det gjør den absolutt ikke, men det prikker og iser noe så sinnsykt. På en sånn måte at man ikke orker å ha munnen igjen, ei heller inntil tannkjøttet, så sånn sett blir det en slags naturlig trutmunn-effekt. Eller, da jeg så meg selv i speilet, så jeg i grunn svært underbitt ut. Dessuten ble jeg veldig fokusert på leppene mine, noe jeg jo egentlig ikke er. Veldig unaturlig opplegg. Mannen la ikke merke til min innbydende munn, han var i grunn mest fascinert (som i lattermild), over at jeg hadde valgt å gre alt håret bakover i dag.

Jaja. Det er av sine egne man skal ha det.

h1

In da mooooood

desember 15, 2012

Jeg er ikke utakknemlig. Tvert i mot. Noen vil til og med hevde at jeg takker for mye. Men i dag har jeg altså vært og avhentet premien min fra Funksjonell Mat. Og jeg må bare le litt. Det vant jeg, lissom. Jeg som så vidt har fått med meg at det er noe om heter sukrin, er nå eier av store mengder Sukrin, Sukrin Gold, Sukrin+ og Sukrinmelis. Flott. I tillegg har jeg blant annet en god del fettredusert mandelmel til overs. Kjenner jeg er litt usikker på bruksområdene. Jeg har også sjokoladekakemiks, sukkerfri sådan. Litt usikker på om denne blir brukt også, egentlig. For når jeg får for meg at jeg skal bake, er det jo fordi jeg har lyst på noe søtt..? Jaja. Jeg får sikkert bruk for en del av glutenfriproduktene da, i hvert fall.

Uansett har jeg vært på bakekjøret i dag igjen, jeg. Og jeg har erfart at jeg trenger kokebøker med bilder. Navn på ulike bakverk sier meg som regel ikke så mye. Jeg er ikke så flink til å planlegge baksten. Når, eller hvis, ånden kommer, er det bare å ta frem kokeboka for å se om det finnes noe hvor jeg har alle ingrediensene. I dag falt valget på riskaker og kanelstenger. Jeg aner ikke om dette er for julekaker å regne, men det stod i hvert fall i kategorien småkaker. Det ble uansett ganske godt (det synes jeg jo alltid når jeg har bakt noe, ubeskjeden som jeg er), men i oppskriften stod det at det skulle bli cirka 100 kanelstenger. Jeg fikk 41. Hadde gjort seg med et bilde i kokeboka,asså. Det stod at de skulle være omlag 5 centimenter lange, jeg merka at jeg konsentrerte meg veldig om det. Det stod ikke noe om tykkelse, så det tok jeg på måfå. Jeg tror ikke jeg skal prøve meg på en beskrivelse av hva disse kakene ligner på.

Med snø, julemusikk og bakst kan man jo ikke annet enn å komme in the Christmas-mood. Jeg er veldig julemusikkfan, og tør påstå at jeg kjenner til de fleste julesangene. Det er helt umulig å peke ut en favoritt, men har man vokst opp på 80-tallet KAN man jo ikke annet enn  å få rockefot av Last Christmas. Jeg har bestandig digga Do They Know It`s Christmas, og særlig Bonos Well, tonight thank God it`s them instead of you har fått meg til å synge høyt og ivrig mange ganger. Det kom imidlertid en ny utfordring etter jeg fikk barn. Før så var jeg jo egentlig bare kul og festklar da jeg sang dette, men nå.. Nå brister stemmen hver gang. Jeg griner. Hver gang.  Stakkars sønnen vår. Jeg går rundt og predikerer hvor fabelaktig det er med jul dag ut og dag inn, men han har jo aldri sett mora si grine så mye. Jeg tror imidlertid at han, som sin far, har begynt å bli immun mot mors juletårer. Jeg tok han nemlig i å himle med øynene i stad da jeg (igjen) så på filmen fra Luciafeiringen i barnehagen. Jeg bare gråter litt fordi dere var så flinke. Han vet jo selv at han, på lik linje med 85% av de andre barna, ikke sang en strofe. Jeg skjønner at han kanskje synes det er litt spesielt at jeg er fra meg av begeistrelse. Jeg synes det egentlig sjøl også.

Men så hadde jeg aldri trodd at det skulle føles naturlig å rope Må du bæsje?? på et kjøpesenter heller.

h1

Vel blåst. Om jeg får si det selv.

desember 14, 2012

Storhandel unnagjort på en måte som i bunn og grunn fortjener Kongens fortjenestemedalje i sølv. Ikke vet jeg hva som skjedde, men samtlige familiemedlemmer viste seg fra sin beste side tross kaotiske tilstander. Det skal sies at hvis jeg hadde satset på julegavehandel i dag, så hadde pipa definitivt fått en annen lyd. Jeg styrte absolutt unna sånne butikker. Og med tanke på mine observajoner av ungeskrik, ekteparskrik og butikkmedarbeiderskrik, føler jeg at jeg gjorde et godt valg. Jeg prøvde meg en liten tur på apoteket, mormora mi sier nemlig at apotekvarer er så billig i Sverige, men etter å ha blitt avbrutt ikke mindre enn FEM ganger i det jeg prøvde å lese på varehyllen hva slags vare som stod der, ga jeg opp. Det var en veldig ivrig dame som hele tiden måtte mellom meg og varehyllen i sin søken etter ansiktskrem for hudtypen tørr. Jeg klarte å besinne meg, men jeg var faretruende nær et skrik med informasjon om at hun da vitterlig hadde fet hud. Og at hun heller ikke var så smidig at hun kunne bevege seg foran folk på en umerkelig måte. Egentlig greit at jeg har sånn nogenlunde kontroll på impulskontrollen. Dete følte jeg også var greit da jeg ikke klarte å løsrive meg fra samtalen mellom de tre damene fra Halden i 50-åra.

Jeg skulle hatt en sånn dærre hemmoridesalve og,jæ!

Hæ?

Hemoroide. Ja, den ække te mæ, asså. Den er te gubben.

Latter.

Sku vel egentlig hatt sånn dere kuldekrem ævv,nå? Det er jo så en nesten fryser ta sæ ræva!

Ja, du ska se at den hemmorida te gubben forsvinner ta seg sjæl!

Ekstrem latter

Vi reser nerover i febbruar vi. Gjør`t hvert forbaska år.

En er jo nødt om te det ska`n overleva vinter`n her oppe. Vi ska bortover te Ammerika i vinter vi.

Å? Hvor reser dere hen da,æ?

Nei, vi ska litt forskjellig, trur jæ. Nju jårk og nju ollins og litt forskjellig.

Og det var her jeg satt tilbake plastrene jeg hadde tenkt å kjøpe. Fordi nå kjente jeg at jeg på grunn av ekstremt mye folk, altfor lang kø, dårlig køkultur og klam luft, var i ferd med å la min vrede gå utover de uskyldige Haldendamene. I steden gikk jeg og kjøpte ikke mindre enn fire -4- pakker med Anthon Berg. Det er jo jul, for pokker.

Og ja, jeg er for gamlis å regne.

I skrivende stund er utfordringen at sønnen, som egentlig ikke sover på dagen, sovnet i bilen begge veier. Han er altså ikke så interessert i å sove nå. Så da jeg prøvde å synge søvndyssende låter, ble jeg overdøvet av kreativ sang av typen Jeg har prompa. Prompaaa. Prompa.. Promp.. Og nå har jeg vært oppe på rommet hans elleve ganger etter å ha blitt tilkalt sånn cirka 40 ganger. Beskjedene som sendes er av følgende kaliber: Mamma…. Jeg tenker på noe… Jeg tenker på… Jeg tenker på.. Hm.. At jeg må på do? Hvilket, overraskende nok,  viser seg å ikke ha rot i virkeligheten.

Jaja. Om ikke fredagskvelden blir av det rolige slaget for mannen og meg, så har det totalt sett vært en svært god dag.

h1

Svart senker natten seg

desember 13, 2012

Jeg fatter bare ikke hvor alle mennesker kommer fra sånn rundt juletider. Hvor er de resten av året? Og hvorfor er de ikke på jobb? Mannen og jeg tok med minstemor på juleshopping i formiddag. Vi var ikke alene, for å si det sånn. Heldigvis var det bare småtteri vi skulle ordne, men jeg skjønner ikke hvordan det kan være tilnærmet umulig å få parkert utenfor Toys`r us en torsdag klokken 11.15. Selvom det er 13.desember. Før vi kom til lekebutikken, var vi innom Princess. Ja, det ble Sabeltannsengetøy til sønnen. Trehundreognittini kroner. Vi var enige om at det helt klart var vært det. Helt til vi kom til Toys`r us. For der kosta det etthundreogsekstini. Det er stor forskjell, ass. Og da våkna gjerrigknarken i meg. Jeg henvendte meg ivrig til mannen. –Du tør å gå inn på Princess for å levere tilbake sengetøyet vi kjøpte der du? (Jeg tør jo ikke det).- Du kan bare si at vi skulle egentlig ha juniordyne, men så kjøpte vi seniordyne, også kan det hende at han får det sengetøyet av bestemoren sin i en mer passende størrelse, og da tenkte vi at det kanskje var lurest å heller komme tilbake å kjøpe det på nyåret hvis det skulle være sånn at han ikke fikk det likevel, sånn at han slipper å få to like gaver og det bare blir rot og.. Plutselig registrerer jeg at mannens øyebryn er i ferd med å forsvinne opp i hodebunnen hans. Rolig sier han at –Jeg sier at jeg ikke vil ha det sengetøyet, jeg.

Jaja. Sånn kan det også gjøres. Uansett er moralen at man kan gjøre bra kupp på nevnte lekebutikk. (Og nei, ikke noe sponsing, gitt. Jäg gjorde det av min godhet).

Ellers har det jo vært seriøs Luciaferiring i dag. Jeg klarte meg uten de helt store sammenbruddene. Mest kritisk var det vel egentlig da en totalt ukjent barnehage kom syngende inne på kjøpesenteret. Eller, det var hun som var med dem som sang. En halvtone under playback`en.  Uansett kom det så brått på at underleppa begynte å skjelve. Mannen visste råd, ristet på hodet, dro meg i armen og fikk meg derfra. Veldig greit, det.

I morgen skal hele familien på utflukt til våre naboer i øst. Der blir vi nok ikke alene. Egentlig bør jeg legge meg til lading nå, men vi skal hylle romantikken i kveld. Sprudlevann, jordbær, dype samtaler og dunkel belysning.

Nei.

Grandiosa, håndball og innpakking av resterende advenstgaver. Hastverk er lastverk.

Men jeg tror det blir trivelig.

h1

Akk og ve

desember 12, 2012

Etter fjorten dager med minusgrader, har jeg begynt å vente på varmen. Det er litt tidlig. Men drømme, det kan man. Sånn sett er internett en bra greie. Sydens land frister unektelig. Det er bare det at det koster penger. Kan glemme å komme under 20000. Ikke ideelt sånn rett etter jul. Da bør i hvert fall spareprosjektet starte umiddelbart. Egentlig har jeg og fotballfrua tatt en velfortjent pause nå, men fordi jeg fant en kronikk på aftenposten.no som viser at frua igjen er i hardt vær (i hvert fall ville jeg kalt det hardt vær, men heldigvis for dem, er både hun og husbonden dypt uenige i dette), havna jeg utpå igjen. Hun kan melde om gode forhold i Mexico om dagen, til tross for noe manglende sol. Heldigvis er hotellet så stort at de nok ikke kommer rundt hele, de har fått velge hva slags duft de ønsker på rommet sitt (som rengjøres to ganger daglig) og de har eget walk-in closet på rommet. Alt dette for noen tusenlapper ekstra. Hun tror det koster 48000 kroner for to uker, og når alt er inkludert, er jo ikke dette noe ille. Neivel, fotballfrue. Jeg er vel egentlig enig i at 48000 ikke er noe ille når man får det sponset, men jeg tør påstå at for ganske mange av oss, så er det relativt ille. Bare så du vet det. I denne forbindelse har jeg skrevet et dikt jeg ønsker å dele.

Bakkekontakt.

Kontakt bakken.

Bakken kontakter.

Bakke.

Kontakt.

Kontakt.

Tematikken her, er komplisert og muligens vanskelig å tyde, men det dreier seg om å beholde bakkekontakten. Om å roe seg ned. Se seg litt rundt.

Men jeg kan jo ikke være så glup jeg heller. For jeg har seriøst ikke vett på å være misunnelig. Jeg ville, med hånden på hjertet, ikke byttet bort mine kaotiske, dog HYGGELIGE adventsdager med fjorten dager i en fantasiverden. Jeg synes det er helt greit at realiteten daglig slår meg i hodet, det være med en datter som nekter å sitte stille i to sekunder, et barn som glemmer at han har sluttet med bleie, en kjæreste som gjør deg irritert fordi han ga sønnen adventsgaven jeg hadde tenkt han skulle få den 23. i dag, eller strømbrudd med påfølgende kaos midt under middagslagingen. (Som i dag bestod av kulinariske pølse og lompe). For all del, send meg gjerne på hotell en natt, la meg få sove og spise, la meg samvittighetsløst bruke 10000 kroner på diverse juleantrekk, men send meg så tilbake til min hverdagslige hverdag.

Så kan jeg heller få skvisa inn litt drømming dann og vann.

 

h1

Seier`n er vår.

desember 11, 2012

Nei, jeg skal ikke skrive om håndball. Her i huset har jeg ingen stemmerett over de fiktive valgene a) håndball b) Julekongen.

Men jeg er over snittet glad i å vinne. Ikke bare veddemål og spill og sånn, men også alt mulig man kan få kastet etter seg i konkurranser. Derfor er jeg med på en del konkurranser,da. Som jeg kommer over på nett og i blader og sånn. I hvert fall der hvor jeg ikke må gjøre noe. Annet enn å sende en sms eller være med på en 2 minutters undersøkelse. Problemet er at jeg stort sett aldri vinner. Og det er så bittert, for det reklameres med de mest fantastiske premier.

Mulig det kvalifiserer til den velkjente skjebnens ironi, men da jeg satt og gjorde ferdig 2. runde med ferdigpepperkakedeigen min, dukket følgende melding opp: GRATULERER! Du er trukket ut som heldig vinner av en produktpakke fra Funksjonell Mat. Jaha. Javel. Jeg visste jo ikke hva Funksjonell Mat innebar, men etter litt googling har jeg funnet ut at det er en spennende produktpakke med ulike bakemikser, samt naturligere mel. og sukkererstatninger som gjør det enkelt å bake sunnere. Hja. Akkurat. Dette må jo være midt i blinken for meg. Når jeg først skulle vinne noe. Jeg som er så glad i å bake. Nå kan man jeg spørre seg om hvorfor jeg deltok i en konkurranse med helsekostpremier, men det kan jeg dessverre ikke svare på. Like ukjent for meg. Men nå blir det nok sving over julebaksten, tenker jeg. Jeg har for øvrig vunnet en gang tidligere, da en pulsklokke. Neida, så.

Juleklippen til mann og barn er nå bestilt og i orden. Mor selv, (helgenen), ser ikke ut til å få presset inn en hårklipp i sitt travle permisjonsliv. (Tenk på det du, fotballfrue!! Jeg lover, jeg hadde IKKE blitt sliten av å klippe meg!) Nå har det seg sånn at ,ja, jeg har et hektisk hår. Som veklser mellom å være høyt og flatt etter eget forgodtbefinnende. Forholdsvis kommunefarget, men likevel medgjørlig. Det funker med en strikk eller spenne. Det er meget mulig at dette skyldes min ekstremt dyktige frisør. Som alltid får frie tøyler med håret mitt, men som vet at jeg er en ujevn frisørgjenger som ikke kan ha alt for mange oppgaver knyttet rundt min egen frisyre. Føning, for eksempel. Hun klarer på en måte å lage en funksjonell, kul frisyre for dummies. Som ikke er kul hvis den ikke vedlikeholdes etter en stund, men som det heller ikke er pinlig å møte folk med. Dette bør vel være hovedgrunnen til at jeg elsker frisøren min, men det faktum at hun ikke ser poenget med å bestige fjelltopper, kommer hakk i hæl. Det er pent den første timen, men så er det i grunn greit. Og hva er egenlig poenget med å gå opp et sted for så å gå ned? Jeg følger resonnementet. For å si det sånn.

Men det har begynt å gå opp for meg at jeg på et slags vis forvalter min datters hår. Hvis vokser i rekordfart. Og det blir jeg stressa av. Jeg er selv vokst opp med hjemmeklippa pannelugg. Som det etterhvert utvilka seg til å bli en palme av. I front. Og jeg ser jo at håret til datteren vokser ujevnt. Og at hun muligens ikke har vervene på sin side. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Det eneste hårtrikset jeg kan, er å flette vått hår og ha det sånn over natten. Blir flotte krøller. Selv er jeg jo en ihuga bruker av lue, men jeg kan jo ikke kle opp en liten jente på snaue 10 måneder med lue innendørs. Dette kommer til å bli utfordrende.

Måtte hun en dag forstå, i hvert fall tro på, at jeg gjorde mitt beste.

h1

Ribbe og kolikk

desember 10, 2012

Nå vil nok en del hevde at det ikke er særlig feminint, men i dag fikk jeg så sinnsykt lyst på ribbe. Til lunsj. Så jeg bråstekte en bit. Nei, det gjorde jeg jo ikke. Men jeg kledde på unger og meg selv og kjørte til min venn i nøden, Meny. Kjøtthungrig. Det gikk bare sånn middels etter planen. For det første hadde jeg bare med meg en 50 lapp. Jeg fikk ribba med påskriften 54,38. Da måtte jeg si som sant var, at eh.. Jeg har bare med meg 50 kroner.. Det viser seg å være et tips for gjerrigknarker, for da bare veide ferskvaredamen ribba en gang til, og da kosta den 47.13. Jeg takket, både høflig og forlegent, men jeg måtte ha ribbe. Vel hjemme kastet jeg meg over kjøttet, ungene sov og mor hadde fest. Det er bare det at det ble en fest med bismak.

HVORFOR glemmer jeg hvert eneste år at ribbe bare er godt i små mengder? HVORFOR glemmer jeg så altfor ofte å gi meg mens leken er god? Og HVORFOR tenkte jeg ikke på at vi skal ha svinestek til middag i dag? Akkurat nå føler jeg at jeg aldri mer kommer til å få lyst på ribbe, og det er jo litt trist. Særlig med tanke på at det er nøyaktig to uker til julaften. Og apropos det, det er en grunn til at familien vår ikke kan holde på med alskens juleforberedelser i hele desember. Kakene vi har bakt er for eksempel alt forsvunnet. Og hvis sannheten skal frem, og det skal den jo, så må jeg ta på meg mest skyld. Jeg vet ikke helt om den avtalen min med meg selv om at det bare er lov å spise søtt hvis jeg har laget det selv var så lur likevel.

Ellers leser jeg i avisen i dag at Sturla Berg Johansen har hatt stand-up, og måtte kaste ut to småfulle damer som satt og småpratet høylytt under showet. Og her dette jeg av. Ikke på grunn av Sturla, virkelig ikke, men på grunn av de to småfulle damene. Jeg håper av hele mitt hjerte at de leser avisen i dag og besvimer av sin egen rødme. Sånt irriterer meg noe så fryktelig. Det er så totalt mangel på respekt både for utøver og publikum at jeg blir helt svett. Og jeg må nok innrømme å ha vært både småfull og høylytt i min ungdom (..), men jeg har virkelig ikke stått i fare for å bli kasta ut fra noe som helst. Mulig at dette har blit mer vanlig i disse dager (hilsen pensjonisten), de siste gangene jeg har vært på kino har det vært noen som har pratet i telefonen hver gang. Ikke gjør det, er du grei. Alle vi 200 som er i salen vet at du er på kino nå,du. Og til tross for at jeg er småbarnsmor sjøl, så slår jeg et slag for å holde de minste unna teaterforestillinger og lignende. Det er utrolig kjipt å bare få med seg sånn halvveis en forestilling man har betalt 300 kroner for, fordi en unge med kolikk ikke hadde besteforeldre i nærheten og foreldrene trengte å komme seg litt ut.

Sorry,ass.

Er i hvert fall en god del ulike oppfatninger om hva som er naturlig eller ikke ute og går.

%d bloggere liker dette: