h1

Tøff i trynet

november 22, 2012

Ingen av mine kjente ville gitt meg en billett til Ekstremsportuka på Voss. Jeg har aldri drømt om å hoppe i fallskjerm, kaste meg ut fra fjell eller bedrive paragliding. Hvis jeg skulle drømt om noe, så måtte det bli å tørre alt dette. For det gjør jeg virkelig ikke. For meg er det ekstremt nok med slalom. (Av og påstigning av heis er dog verst). Eller å kjøre fort. Muligens også på motorsykkel. Kanskje rafte. Men her går grensa. Jeg er bare ikke laget sånn. Enda jeg synes det er kult å kjøre berg og dal-bane. Vannski har jeg prøvd, ikke spesielt vellykka. Rett opp (nei, nå juger jeg. Skikkelig og. For jeg prøvde sikkert 40 ganger før jeg klarte å stå oppreist) og rett ned. Kjempegøy. Vindsurfa har jeg også gjort. Da bedro skinnet skikkelig, jeg hadde nemlig ekstremt nybegynnerflaks de første 10 minuttene. Så da jeg ble tilbudt å få kjøre med en motorbåt litt lenger ut på vannet, der det var rom for mer fart, takket jeg umiddelbart ja. Problemet var at da motorbåten hadde reist inn til land, så var nybegynnerflaksen oppbrukt. For å si det sånn. Jeg takker høyere makter for velfungerende våtdrakt. Og da jeg omsider kom tilbake til land, var det ikke for egen maskin.

Uansett. Når man er nyforelska er man litt mer opptatt av å gjøre inntrykk enn man kanskje er ellers. Slik er det i hvert fall her i gården. Den første sommeren jeg og samboeren var sammen, var også han opptatt av å gjøre inntrykk. Så han ordnet en overraskelse til meg. Vi kjørte til bestemmelsesstedet, hvor bomben ble sluppet. -Vi skal dykke sammen! Hjelpes meg. Han hadde dykkersertifikat, jeg hadde knapt snorklet på sydenferie i barndommen. Men jeg måtte jo bare være positiv og glad. Så jeg tror jeg klarte å juble. Høyt. Aner ikke hvor det kom fra. Det var nok kombinasjonen nyforelska og» prøver å finne mitt nye jeg» som slo til. Han hadde ordna med en dykkerinstruktør som skulle hjelpe meg. Veldig greit, men også veldig pinlig.

Det begynte med at vi gikk inn i en slags sjøbod. Der hang det våtdrakter på rekke og rad. 25 sorte og 1 kamuflasjemønstret.Gjett tre ganger hvem jeg ble tildelt. Kamuflasjedrakta. Nå vet ikke jeg hvor mange av dere som har ikledd dere våtdrakt, men for dere som ikke har gjort det, kan jeg informere om at det IKKE er lett. Vi snakker hold-in strømpebukse ganger fire. Vi fikk beskjed om at det var lettest å ta de på i dusjen, så vi ble sendt inn i et dusjrom. Kjæresten og jeg, altså. Jeg regner med at dette ikke trenger ytterligere beskrivelser. De fleste kan vel levende forestille seg hvor grusomt det er å dra på deg en sinnsykt trang, kamuflasjefarget våtdrakt foran en mann du gjerne vil gjøre inntrykk på. Mens man fortsatt er på det stadiet at man ikke klarer å le seg ihjel av situasjonen, men heller prøver å virke naturlig og uanfektet. Jeg burde hatt medalje.

Mannen ble nok mer brydd enn han sa, for han ga etter hvert beskjed om at han skulle vente på brygga. Han la frem svømmeføtter til meg og gikk. Greit. Etter mye om og men var drakta klistra på meg. Inkludert hette.  Så var det svømmeføtter. Jeg hadde aldri benyttet meg av det før. Men jeg fikk de på. Til slutt. Satte så dykkermaska på hodet på samme måte som jeg ville gjort med skibriller, og gikk ned til vannet. Gikk. Med svømmeføtter. I kamuflasjedrakt. Med briller på hodet. Og hette. Jeg dør. Hvis noen har prøvd å GÅ med svømmeføtter på, så vet dere at det er tilnærmet umulig. Man må i så fall gå med sinnsykt høye kneløft. Så det gjorde jeg. Likevel dro tuppen av svømmeføttene seg langs brygga når jeg gikk. Med tunge, utilpassa skritt. Mannen og instruktøren ble helt stille da de så meg. Jeg følte det var en kilometer ned til dem, og klarte nok ikke helt opprettholde den positive minen jeg hadde vist tidligere. Så sier instruktøren: -Hvis du går baklengs, så går det nok litt lettere.

Det hadde jeg ikke tenkt på. Fra og med det øyeblikket anbefaler jeg alle som skal ikle seg svømmeføtter om å GÅ BAKLENGS.

Jeg kan jo ikke si at resten gikk smertefritt, men jeg dykka. På nesten 8 meters dyp. Og jeg synes det var ganske spennende. På grensa til gøy. Det ble atter problematisk da jeg skulle opp på brygga igjen, men det får vi ta en annen gang.

Jeg fikk akkurat en overdose av meg sjøl igjen.

Advertisements

6 kommentarer

  1. He, he, he. Du har absolutt helt herlige tanker og beskrivelser om en situasjon de fleste på en eller annen måte kan ha vært utsatt for , om ikke i kamuflasjefarget våtdrakt da. Absolutt ikke enkelt å tenke positivt i en slik situasjon, men så herlig at du deler dette med oss. Jeg blir i så godt humør når jeg leser innleggene dine. :o) Ha en herlig ettermiddag :o)


    • Så hyggelig! Nå har jeg oppdaget bloggen din, og drømt meg til København! Dit blir det førjulstur neste år! 🙂


  2. Å gjøre det du egentlig ikke tør, det kalles MOT. 🙂


  3. Fantastisk!!! Jeg ler så min 12 dager gamle datter hopper opp og ned på brystet mitt her..


  4. Haha.. fantastisk! Jeg ser det for meg.
    Rafting kan jeg anbefale. Det er i grunn ikke så skummelt som det kanskje ser ut. Mest gøy. 🙂
    .. og dykking er mest moro i ganske så sydligere strøk. Hvor man kan ikle seg våtdrakt på en båt, og ha bikini under, og ikke ulltøy som vi gjerne har her til lands.


  5. Det er også flott når du av en eller annen mystisk grunn må ha en større våtdrakt enn samboeren.. en liten trøst at det ikke var jeg som var blå på leppa da vi kom opp fra 10 meters dyp 🙂

    Herlig beskrivelse av episoden med svømmeføtter også. Jeg hadde det på akkurat samme måten og synes i grunnen det vanskeligste med hele dykkeprosessen er de hersens svømmeføttene!



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s