h1

Ikke så lur..

november 9, 2012

Da jeg fortalte samboeren min det jeg skal fortelle nå, sa han bare at – Det der høres ut som et mislykka forsøk på å være morsom. Svært lite troverdig. Men poenget er at det er sant.

Møtte en venninne på kafè i stad. Hun satt og pratet med en gammel tante. Jeg blir gjerne svæææært hyggelig i slike situasjoner. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg får så mye å si til gamle tanter. Og jeg gir meg gjerne helt over når de forteller ting. Slik at de synes det er veldig morsomt å fortelle ting til meg. Og derfor forteller en del. Stemningen blir jo god, og det er trivelig. Helt til jeg blir feil. Og det blir jeg jo før eller senere. Hver gang.

Tanten skal gå videre, og venninnen min sier – Takk for klubben! Det synes jeg var veldig fint sagt, så jeg følger opp med –Ja, tusen takk for klubben! Kjempehyggelig! Jeg føler at jeg ikke har understreket nok hvor hyggelig jeg synes praten har vært, så jeg sier like godt at –Klubb er jo noe vi burde ha mye oftere, egentlig! Tanten smiler usikkert og nikker forsiktig, men jeg antar at det bare er  fordi hun sikkert hører dårlig. Så ser jeg på venninnen min som er rar i ansiktet, men sier lavt til meg at -Du kan sikkert få den med hjem.. Vi er ikke så glad i klubb.

Akkurat. Den eksotiske matretten klubb, altså. Fra å gjøre forsøk på å være en artig og høflig jente, ble jeg ufrivillig forvandlet til en misunnelig frekkas. Tanten forlot lokalet uten at misforståelsen ble oppklart. Jeg forlot også lokalet. Uten klubb. For jeg er på ingen måte tilhenger av at vi skal ha SÅNN klubb oftere. Oftere enn aldri.

Da begynte jeg å tenke på at jeg har litt tungt for å forstå ting. Som nå, for eksempel. I prikkeland. Alle sier at –Du SKJØNNER hvis det er vannkopper de har. Så sier jeg, som sant er, at jeg gjør ikke det. Da jeg skulle ha førstemann, sa alle at –Du SKJØNNER det når fødselen er i gang. Jeg gjorde ikke det. Enda vannet gikk. Jeg måtte ringe å spørre en venninne om jeg hadde tissa på meg. Jeg var rimelig sikker på at jeg skulle skjønne at det var i gang med andre mann, men jeg gjorde jo ikke det da heller. For da gikk ikke vannet. Så jeg var usikker på om jeg hadde mageknip, var matforgiftet eller rett og slett i ferd med å føde. Etter tre telefoner til sykehuset dro jeg heldigvis. 2 timer senere var lillemor ute. Bekreftelse er tydeligvis meget viktig..

Det hører sikker til en diagnose det også.

Reklamer

6 kommentarer

  1. Jeg irriterer meg grønn over at jeg alltid skal SKJØNNE når ting skjer. Gjør ikke det. Jeg klarer å overbevise meg om at ting skjer når de ikke gjør det, og motsatt når de faktisk skjer. Skjønte heller ikke at fødselen var i gang. Trodde jeg hadde kynnere og lav smerteterskel, men neida. Smerteterskelen viste seg å være over gjennomsnittet, den. Hadde ikke samboeren overtalt meg til å dra hadde jeg sikkert føda hjemme på gulvet.


    • Haha, godt å høre at vi er flere!!


  2. Hehehe… nå lo jeg godt! Bra vi er flere i samme situasjon 🙂 Jeg er den som sier «vet det» selv om jeg ikke vet… det har fått meg opp i mange rare og ikke minst flaue situasjoner… har prøvd å slutte, men det bare detter ut når jeg minst venter det… *fnis*


    • Hehe.. Jeg og «vet» ofte mye om mangt! 🙂 Blir ofte kleint når det avsløres, heldigvis skjer ikke det sååå ofte! 😉 Pokerface?!


  3. Haha!! Kjenner meg igjen i det med å bli sånn veldig hyggelig og snakkesalig i møte med gamle tanter og andre øvrighetspersoner. Litt sånn utavmegselv-opplevelsesaktig…

    Morsom blogg du har! Fant deg hos Pia, og er glad for det!

    God søndag


    • Hyggelig! Fin søndagskveld til deg! 🙂



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s