Archive for oktober 2012

h1

My day, my way

oktober 22, 2012

Det er ikke noen hemmelighet at det er godt når kvelden lister seg på tå, begge barna sover nå..

Men vi har hatt en fin dag, vi. Etter en noe hektisk start, bestemte jeg meg for å bake knekkebrød. I den grad man baker knekkebrød. Man lager dem vel strengt talt bare. Uansett. Da jeg stod der og bakte på mitt sedvanlige vis, følte jeg meg så vellykka at jeg seriøst tenkte på at jeg måtte passe meg. Sånn at jeg ikke ble som alle de vellykka damene jeg ønsker å være en motvekt til. Jeg bakte tross alt eplekake for bare noen dager siden.

Selvsagt ble det ikke noen knekkebrød å skrive hjem om. Og jeg kjenner at det er så urettferdig. Her har jeg gått til innkjøp av all verdens frø og helsekostmel og hele pakka. Gått, som vanlig, for den idiotsikre varianten. Som, som vanlig, ikke er idiotsikker likevel. Jeg har aldri reflektert over at bakepapir og matpakkepapir ikke er det samme. Nå vet jeg det. Fordi jeg har to brett med knekkebrød med pålimt matpapir stående på kjøkkenet. Har pirka ut en god del papir fra jekslene. Fordi jeg på pur vilje har spist et papirknekkebrød. Og skjønt at jeg må kaste resten. Grunn til å deppe litt for. Jeg er absolutt ikke typen som sier «jaja», bretter opp ermene og lager to nye brett. Jeg skal heller finne meg noe å trøstespise mens jeg ser Jakten på kjærligheten. Det trengs jammen også. For maaaakan til flaue TV-opplevelser skal man lete lenge etter. And I love it.

Som nevnt, var det litt hektisk i dag tidlig. Skulle på helsestasjonen med lillemor, og fikk det litt travelt. Måtte ha svarte sokker, pga svarte tights. Greit nok. Problemet var at de eneste sokkene jeg fant som var både sorte og i par, var et par støttestrømper jeg brukte på slutten av svangerskapet. Jeg tok dem. Inne hos helsesøster følte jeg at hun ble forstyrret av bena mine. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde hull i tightsen, og skulle prøve å skjule bena mine. Da fikk jeg se at begge leggene så ut som timeglass. Fryktelig lite pent. Og isteden for å bare si noe om at jeg ikke hadde funnet normale sokker i farta, prøvde jeg på en måte å RULLE de usynlig ned. Herregud,asså. Hva er det med meg å min stadig tilbakevendende tro på at jeg kan bli usynlig? Ble bare teit hele opplegget. Jeg klarte ikke konsentere meg om hva hun sa, og hun følte det vel på samme måte.. Men at hun sa at datteren vår er et prakteksemplar, det fikk jeg jo med meg,da. Det slår meg på ingen måte at det bare er en frase helsesøstere bruker for å gjøre stolte mødre enda stoltere.

Uansett. Støttestrømpene ble rullet såpass ned at jeg glemte at det ikke var vanlig sokker. Så i dag har jeg vært på trening i forholdsvis moteriktige treningsbukser og støttestrømper. Jeg kan aldri være 100%, sånn er det bare.

Og litt om jul til slutt. Registrerer at mange er opptatt av at jula nærmer seg. Joda, gleder meg til jul sjøl, jeg. Men jeg skjønner ikke poenget med å klage på at julebrus og marsipan er i butikken, særlig ikke når man i neste omgang informerer om at man er godt i gang med julegavehandelen. Er ikke det to sider av samme sak, egentlig? Og hvorfor må man kjøpe julebrus hvis man ikke har lyst på julebrus før 1. desember? Jeg, som jo irriterer meg over fryktelig mye, klarer ikke hisse meg opp over det. Men noe jeg hisser meg opp over, er egen arbeidslyst. For kanskje 3 uker siden ble jeg inspirert av en venninne på facebook som hadde startet med julerengjøringen. Jeg holdt på en hel dag med tak, vegger, skap og full pakke på kjøkkenet. Etter det har jeg ikke kjent et snev av lyst til å fortsette. Og jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å kjenne særlig på den lysten heller.  Men det jeg vet, er at jeg kjenner på oppriktig irritasjon hver gang jeg leser en statusoppdatering om hvor godt i gang folk er med alt mulig. Selvom jeg gjorde det sjæl.

Men det blir lissom noe annet.

h1

I admit.

oktober 21, 2012

Følgende diskusjon tar plass i mitt hode:

Jo, skriv det. Du skal jo være ærlig. Og du vinner på sikt

– Nei, ikke gjør det. Han kommer til å lese det og bruke det mot deg resten av livet.

– Skjerp deg. Dette er hverdagslivet ditt på høyt nivå

– Det sier alt om viljestyrken og avhengigheten din. Du blottlegger den

– Drit i det.

Greit.

Vi har hatt middagsbesøk av venner i dag. De hadde med (jule)marsipanpølser til dessert. Det er godt. Det var to marsipanpølser igjen da de dro.

To timer før de reiste, var diskusjonen mellom meg og samboer som følger:

Jeg: Hva?? Spiser dere ikke godteri i helgen? Jeg kan ikke tenke meg en helg uten godteri. Har vanskelig for å tro at jeg har opplevd det de siste årene, skal jeg være ærlig.

Han: Vi kan slutte å kjøpe godteri i helgene vi også, null problem det. Kan bake en kake i steden.

Jeg: Kake?! Kødder du? Jeg er ikke interessert i å sitte foran TVn på lørdagskvelden å spise kake! Greit du er 6 år eldre enn meg, men det får da være grenser!

Han: Det er uansett du som insisterer på at vi skal ha godteri. Sjokolade er ikke viktig for meg.

Jeg: Eh?!? Seriøst? Skjerp deg. Jeg finner sjokoladepapir i bilen din HVER gang jeg låner den. Ikke jug

Han: Du,a? Det er sjokoladepapir i bilen din og. Snickers.

Jeg: Eh, NEI, lissom. Jeg har aldri kjøpt meg Snickers. Snickersis, ja, Snickerssjokolade, nei.

Han: Ok, men Mars,da. Og Melkesjokolade. Og Japp.

Hatske blikk utveksles. Og sånn går nå dagene. Tilbake til pølsene.

Det ligger altså to igjen på bordet. En til hver. Men jeg har akkurat høylytt blitt beskyldt/avslørt for å spise mye sjokolade. Hva gjør man da? Staheten min roper at jeg skal overse pølsene totalt, sjokoholikeren skriker at jeg skal ta dem. Så begynner kampen for alvor. Han tar den ene pølsa. Sier kjekt at den andre er til meg.

Nei. Sier jeg. NEI. Jeg har spist nok sjokolade. Og det har vel kanskje du også?

Stillhet. Og pølsa blir liggende fremme på benken. Den ligger.. og ligger.. og ligger. Samboer er sta han også. Og like svak for sjokolade. Nei, han er SVAKERE. Etter 3 timer ligger det en halv pølse igjen på benken. Etter ytterligere en time er den borte. Jeg har ikke rørt dem. Nesten ikke tenkt på det en gang.

Så nå sitter samboer mett, fornøyd, og litt imponert over meg. Jeg er ganske sikker på at han misunner meg viljestyrken min.

Det skjønner jeg.

Men.. Jeg hadde jo aldri klart det hvis ikke det var for sjokoladen mamma hadde med i går. Den jeg hadde gjemt i skapet. Den ligger ikke der lenger, for å si det sånn. Sorry da, kjære.

1-1.

 

h1

Morgenstund.. Up yours..?!

oktober 21, 2012

Jeg har null problem med å skjønne at jeg kommer til  å savne småbarnstiden etterhvert som barna vokser til. Jeg er veldig klar over hvor heldig jeg er som vekkes av barnesang hver morgen. Jeg skjønner hvor priviligert jeg er som får se inn i verdens vakreste, gladeste barneøyne i det jeg våkner.  Jeg er helt enig i at det er fantastisk med en liten kropp som skjelver av glede og forventning over å møte en ny dag.

MEN MÅ DET SKJE KLOKKA FEM??! Jeg synes det er utfordrende å nyte noe som helst på den tiden.. Greit at man får mye ut av dagen og sånn, men jeg synes egentlig man gjør det om man kommer seg opp klokka sju også, jeg??

Jeg har brukt morgenen til litt nettsurfing. Sett på alle de pene, velstelte og  tilsynelatende opplagte mennesker som finnes. Sett meg selv i speilet. Ikke pen, velstelt eller tilsynelatende opplagt syn. Jeg har konstantert at det er svært uheldig for meg å legge meg med vått hår. Sett at jeg bør kjøpe meg en ny sminkefjerner. Akseptert at jeg måtte ikle meg samboers stygge addidasjoggebukse i dag. Fordi jeg ikke ville risikere å vekke eldstemann ved å lukke opp skapet. Ser på meg sjøl. Herregud,asså. Jeg går til frisøren, men det er jammen alt. Lurer på hvor mange år siden det er jeg tok fotpleie. Eller solarium. Er jeg i ferd med å bli et takras på ekte?

Men klisje eller ei. Ser bort på lillegull som ligger på gulvet og oppdager verden, mens hun trener på å si mamma. Kjenner med hele meg at det ER verdt det. Selvom jeg absolutt kunne tenke meg at hun utsatte startskuddet for dagen en time eller to, er det faktisk ingen andre steder i verden jeg ville vært akkurat nå. Og nå nærmer klokka seg 8. Det lyser i nabohuset, og samboer og eldstemann har begynt å småprate oppe. Kanskje jeg får legge meg litt etter frokost. Blir en bra dag dette. Skal bare rydde opp sukettene som frøkna just nu sendte ut over stuegulvet. Sjukt mange suketter det er plass til i en sånn liten eske.

Dessuten har jeg fått alle lørdagsgodtrestene for meg sjøl.

h1

I <3 pizza

oktober 20, 2012

Pizza har vært min favorittrett så lenge jeg kan huske. Og i dag skal jeg, uten blygsel, slå et slag for ferdigpizza’n. For grandisen. Jeg forholder meg ikke til at kjøttet på den ryktes å være av ymse kvalitet. Sorry, Eivind Hellstrøm. (Her skrev jeg egentlig Øystein Hedstrøm, noe som ga teksten et noe annet innhold). Sorry, men Grandis er godt. Innimellom. Det synes sønnen min også. Han får det nemlig servert en fredag i ny og ne. Med ketchup. Uten salat. Og likevel mener jeg at jeg er en god mor.

I går gikk jeg på en skikkelig pizzasmell. Jeg syntes synd på meg selv. Oppriktig. Datter og jeg var nemlig hjemme alene, og jeg gleda meg i grunn veldig til hun skulle sove. Da ventet nemlig en rykende fersk ferdigpizza på mor i huset. Men jeg gjorde en alvorlig feil. Isteden for å gå for den trygge Grandisen, eventuelt slå til med en Pizza Originale, prøvde jeg en ny variant. » Ekte italiensk pizza, bakt i steinovn». Med Rema 1000- logo på esken. Her burde det ringt noen bjeller. Men det gjorde det altså ikke. For å gjøre en lang historie kort: Det smakte så sjukt dritt. Det lukta på en måte dødt kjøtt i hele kåken. Æsj. Pizzaen gikk rett i søpla. Og det skal mye til, asså. Jeg har til og med klart å kjøre i meg en laksepizza på ferie i Belgia. Riktignok med tårer i øynene, men sånn kan det gå når man innbiller seg at franskferdighetene er bedre enn hva som virkelig er tilfelle. Jeg kan meget godt erindre barnebursdagen jeg var i for 25 år siden hvor det ble servert pizza med medisterkaker,men også denne gikk ned. Om enn ikke på høykant.

Men i kveld! I kveld er det samboerens homemadepizza som gjelder. Og da går det ikke en smule i søpla, det er like sikkert som at jeg legger meg småkvalm i kveld.

Håper alle har en lørdagskveld over middels. Og at dere som serverer ferdigpizza nå og da driter i hva folk måtte mene om det. Dere er vettige på tross av dette. Og blir det ikke folk av kidsa deres, skyldes det ikke grandisen. Jeg lover.

h1

Kaka som forsvant

oktober 19, 2012

I dag har jeg vært på hyggelig, selvutnevnt barselgruppe med artige jenter som ler. Bra formiddag! Og jeg VISSTE at denne bloggtilværelsen kom til å gjøre noe med meg: I går bakte jeg nemlig en kake som jeg skulle ha med i dag. En ekte kake! To go! Jeg gikk selvsagt for en idiotsikker eplekake, hvor jeg til og med kan oppskriften utenatt, fordi alt, unntatt bakepulver, er noe med 2. (2oo g smør, 2oo g, sukker, 2 egg, 200 g mel. Og 1 t-skje bakepulver). Helt idiotsikker var den selvsagt ikke, så jeg måtte ringe og konferere med to bedrefungerende venninner da deigen var ferdig. Jeg kunne nemlig erindre at deigen skulle se ut som en slags røre, noe de kunne bekrefte at den skulle. Min så ut som trolldeig. Heldigvis har jeg ikke kommet så langt i kakebakertilværelsen at jeg kaster en deig fordi den er mislykka. Kake er kake, lissom. Så jeg pressa deigen ned i en kakeform (lite brukt, sådan), og lot det stå til. Og jammen ble det kake. Ganske flat og stygg, men likevel. Jeg måtte jo prøvesmake, og sa meg svært fornøyd med resultatet. Gikk sånn småfornøyd og kry rundt på kjøkkenet i går kveld, og sa høyt til meg selv at «jeg bare brå-smalt sammen en eplekake for å ta med på besøk, jeg».  Skar kaka sirlig opp i biter, satte den på fat, tok på folie, satte den i kjøleskapet  og sovnet tilfreds. Veldig bra så langt.

Datter våknet ekstremt tidlig, jeg roet henne en stund, men ba samboer ta over klokka 7. Da gikk de ned, og jeg fikk sove et par timer. Fortsatt veldig bra.

Etter litt stress og styr, skulle vi reise på barselgruppe. Samboer kledde på datter, jeg hentet kaken fra kjøleskapet, reflekterte ikke over at fatet var byttet med en tallerken, satte kaken på benken og så tilfeldig bort på samboer. Som nå hadde fått et veldig langt ansikt. Stillhet. I sakte film snur jeg meg mot kaken. Ser tallerkenen. Snur meg mot langansiktet på gulvet. Kaken igjen. «HAR DU SPIST OPP KAKA??!!» Langansiktet har ikke mistet munn eller mæle, og kommer kjapt med en utgreiing om at han trodde jeg hadde bakt for å være snill mot han, at han ikke hadde spist så veldig mye og BL A BLA BLA. Jeg parerte greit med min utgreiing om kaker til frokost og kosthold generelt, og stemningen var heller laber. Jeg kom etterhvert til meg selv, og avsluttet diskusjonen med at «da har jeg ihvertfall noe å blogge om i dag.»  Jeg fikk en trussel til svar: «Du kommer til å skrive at jeg har spist halve kaka, og det har jeg ikke gjort. Hvis du skriver det, kommer jeg til å bloggrape deg. Seriøst». Greit, det mangla kanskje et halvt stykke på en halv kake. MEN LIKEVEL.

Jeg husker da jeg var singel og pratet seriøst med en venninne om hvor grusomt det måtte oppleves hvis noen forsynte seg av noe godt du hadde i kjøleskapet uten at du var klar over det. Hvis du for eksempel hadde pizzarester som du gledet deg til å komme hjem å spise. Så var de ikke der mer når du skulle ha dem. Det er akkurat like grusomt som jeg forestilte meg.

Uansett, jentene var forståelsfulle, og jeg solte meg litt i kakebakerglansen likevel. Det fortjente jeg jammen..

 

h1

Selvskryt.. Eller?!

oktober 18, 2012

Etter gårsdagens blogginnlegg har jeg jammen fått en tilbakemelding:

Men kjære deg, du er jo Norgesmester!!

Og det er jeg fakta meg. Jeg har medalje og diplom. Norges beste. Tidlig 90- tall. Nå burde jeg stoppet, men sannheten skal frem. Det er jo selve misjonen med denne bloggingen. Jeg var med i et skolekorps som ble norgensmestere i 3.divisjon. 3.divisjon. Skolekorps. Skjønner du? Jeg kan på ingen måte påberope meg æren for 1. plassen heller. Jeg gremmes når jeg tenker på solopartiet vi fløytistene hadde på den ene låta. Det skjærer så sjuuuukt i øra. Man kan ikke GLEMME et fortegn når man spiller solo i NM. Selvom det er 3. divisjon skolekorps. Jeg gjorde jo det, da. Sånn nervøs , da. Spilte høyt. Ellers vil jeg tro at jeg for det meste lot som jeg spilte, men det var nok jeg som ble mest lykkelig og stolt over seieren. Så et utklipp i avisa for ikke å så lenge siden, da sitter jeg litt foran korpset, med permanent, joggedress, tommelen opp og holder en plakat hvor det står » VI SKAL TIL NM I STAVANGER». Snakk om å ta mye plass, men.

Apropos late som jeg spiller. Det har jeg i grunn fortsatt med. Var med i et jenteband på lærerskolen, fikk noia på en konsert hvor jeg spilte elektrisk piano, valgre å skru av lyden og fortsette «spillingen» med stor innlevelse. Ser/høres veldig spesielt ut på opptak,asså.

Uansett, da. Jeg kom på at jeg har jo faktisk flere store titler enn «gammel Norgensmester». Blandt annet vant jeg GULLBALLEN i 2004. Dette var en one-time-only-idrettsutmerkelse fra gode lærerkollegaer. På diplomen står det at jeg vinner for enestående innsats, fabelaktige finter og overdreven sangglede. Jeg måtte finne frem juryens begrunnelse, og får følgende lesning:

Årets gullbal går til en utøver som har utmerket seg på flere områder. Utøveren har vist en stor stigning i innsats og innsats. Årets gullballvinner har noe så sjeldent som et personlig preg i spillerstilen. Vedkommende opptrer med stor autoritet på banen. Utøveren har også en iboende uforutsigbarhet, man vet aldri hvor/om passningene kommer. Vi setter pris på en spiller som er villig til å blø for klubben, selv om vi her snakker om en spiller som ikke er ferdig utviklet, og som fortsatt må jobbe videre med teknikk, overblikk, kondisjon, balanse, koordinasjon, plasseringsdyktighet, vurderingsevne, ballfølelse, spenst og presisjon.

Jepp, det er jo bare å takke og bukke,det! Jeg har lagt ballen på hylla, tror ikke jeg er helt rede for comeback enda.. Da jeg lette etter juryens begrunnelse, fant jeg også et fantastisk avskjedsbrev fra mine søte små 6.klassinger, må deles:

Vi synes det er så dumt at du skal dra, altså til Tønsberg. Vi skjønner at du må dra fordi du har noen venner borti der. Alle her er jo gift, du har ingen og party-party med. Vi vil at du skal huske på disse faktasetningene om deg selv:

1. Du er en glad lærer

2. Du er dritkul

3. Du er søt og pen

4. Du er tøff

5. Du er rettferdig

6. Du er lovely girl

7. Du er en snill og god lærer

8. Du er flink til å date menn

9. Du er verdens beste

10. Du er god i fotball

11. Du er en sjarmør

12. Du ruler.

Vi har blitt kjent med deg og har skjønt at du er en fantastisk kvinne. Du var/er verdens beste.

SKJØNNER DERE, ELLER?? Jeg eeeeeelsker jobben min! 🙂 Skal sies at jeg stusser noe på punkt 8, 10 og 11, men.. Ellers velger jeg å slå meg til ro med at det er fra barn og fulle folk man får sannheten. (Og da jeg skal vel holde en del av det jeg har fått fra fulle folk for meg selv, kjenner jeg. Fra barn og, i og for seg. .)

Nå skal jeg skride til alrbeidet. Husarbeidet. Det er det kjedeligste jeg vet.

For øvrig fortsatt glad for at jeg ikke blogget som tenåring. Fant følgende i skoledagbok fra 7.klasse:

Favorittmat og drikke: Lasagne og San Fransisco.

Verre er det i grunn for venninnen min. Hun oppga biff og 96%.

h1

Tenk om jeg var like god.. Som Lars.. Lars.. Bohinen…

oktober 17, 2012

Burde kanskje ringe noen bjeller når jeg avslutter gårsdagens innlegg med frykt for å være rånete og starter dagens med en sangtekst fra Postgirobygget, men jeg står for det: Jeg DIGGER Postgirobygget. Eller PGB, som vi blodfansa sier. Nå kan jeg kanskje ikke kalle meg blodfan lenger, men at jeg og girlsa mine har hatt det utrolig mye moro i forbidelse med Postgirobygget, det er det ingen tvil om! Sommeren i Langesund var en høydare uten sidestykke i moderne historie. Vi prater om det med skrekkblanda fryd ukentlig, og skjønner at livet har endret seg markant de siste fem årene..

Uansett, i det siste har jeg tenkt en del på at jeg skulle ønske jeg var skikkelig god til noe. Sånn skikkelig. Tenk så mye ekstra tyngde man får i alle sammenhenger bare man er best på ett eller annet. Hadde vært kult å være idrettsproff eller popstjerne, men kunne godt tenkt meg å være den glupeste også. Den som vennegjengen ringte til i smug i pausene på Quiz. Uten at tema var Hotel Cæsar, Grand Prix eller sangtekster fra 60-tallet.

Jeg er lissom bare sånn middels, jeg. Pari, på en måte. Kanskje litt under. Men som låta til Halvard Flatland sier:

Alle synger i dusjen, alle har en hemmelig drøm. Alle bærer et skjult talent, som de ikke tør å vise frem..

Da talentene skulle deles ut, stod ikke jeg først i køen. For å si det sånn. Vennene mine ringer ikke meg når de er på quiz eller når de trenger ankeretappen på bedriftslaget høytidelige langrennstaffet. De ringer meg ikke når de trenger innredningshjelp eller hjelp med et språk de ikke forstår. Neida. De ringer talentet mitt når de trenger en selskapssang.

En selskapssang. EN SELSKAPSSANG. Av alle talentene i hele verden, skulle jeg bli en jævla selskapssanger. Hva skal jeg med det, lissom? Det er snakk om en sånn ekte selskapssanger, sånn som dikter på Prøysen og Egner. Ikke noe å tjene seg rik på. For å si det sånn. Tenk så trist ettermæle: Ho var veldig flink til å dikte selskapssanger. Hvem skal nå ta opp arven?

Jaja. Jeg får bare holde koken, kanskje det dukker opp noen talenter etterhvert som jeg blir voksen.

Ellers har dagen vært ganske kaotisk, særlig kvelden. Er alene med barna i kveld, og det byr ofte på utfordringer når det kommer til legging. Pedagogen er lagt igjen på jobb, der har den ligget en stund. Så i dag har jeg blant annet overbevist guttungen om at hvis han dytter på dolokket èn gang til, så vil fingeren hans sette seg fast, dette av og ende opp som båt for Karius og Baktus i kloakken. Det funka. Og apropos klokakk: Jeg har egentlig en ganske god bæsjehistorie å komme med. Men da jeg har lovt mine barnløse venner og aldri blogge om den slags, ser jeg meg nødt til å brenne inne med den,

Det er no`dritt, ass.

 

h1

Scener fra et permisjonsliv

oktober 16, 2012

Referat fra telefonsamtale med venninne klokken 08.00 i dag. Hun starter.

– Morn. Åssen er det hos dere i dag?

– Joda. Jentungen og jeg ligger nå her på gulvet og glaner, da. Guttungen og fatteren hans sover enda.

– Det der er så typisk, ass! Når vi er alene med dem, er det aldri snakk om å sove så lenge!

– Jeg veit. Åssen er det hos dere?

– Nei, i dag så måtte vi ut ganske tidlig. Og DA sov jo selvfølgelig guttungen,da. Måtte VEKKE han i dag,da. Veit ikke hva vi har gjort gæli, jeg?!

– Ikke jeg heller, men noe må det jo ha vært. Sove skal vi i hvert fall ikke få lov til.

– Hva skal dere i dag?

– Så akkurat i avisa at det er Elleville Dager på Østfoldhallen. Det åpna klokka sju, så vi stikker dit nå.

– Hva var det salg på,a?

– Det vet jeg egentlig ikke, men det var i hvert fall noe som var satt ned fra 699 til 299.

– Ok. Men du vet ikke hva?

– Nei.

– Ok. Men skjønner at du drar. Kult med salg.

– Selve lykken. Morn.

Så tok jeg med meg jentungen og dro på salg,da. Jeg kan melde om at det er ekstremt mye rånete folk på salg som starter før ordinær åpningstid. Det lukta på en måte litt sånn tungt i hele senteret. Og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det skjer en eller annen kobling i hodet mitt hver gang jeg leser «SALG» «ELLEVILLE DAGER» eller «3 for 2″. Samboer beskrev det på sin måte da jeg fikk skjelven på 3 for 2 salg på Polarn O. Pyret. » Nå vet du hvordan jeg har det når jeg ser storlaksen i sjøen». Ok, sånn, ja.

Men greia på sånne storsalg, er jo at jeg vet at jeg kommer til å bli irritert. I dag intet unntak, asså. Hva er greia med at folk må gå så veldig nærme? For eksempel når jeg skal se på en genser. VENT til jeg er ferdig med å se,da! Jeg takler så dårlig å kjenne fremmede folks handleposer mot leggen, og jeg blir kvalm av fremmed pust, lissom! Og jeg SKJØNNER at det faktum at jeg stiller med barnevogn kan være irriterende, men ikke PUST sånn høyt hvis du må gå litt til venstre for at jeg skal komme forbi! Ho MÅ være med, lissom!

Jaja. Jeg kom uansett i gang med julehandelen (!) og humøret steg betraktelig. Fikk meg et par sko sjæl også. Dessuten slo jeg til på «FØR 699. NÅ 299»- tilbudet også. Julegaven til svigermor i boks! Og hvis noen lesere skulle lure på om selveste husfrua har noen ønsker for julen og det nye året, så kan jeg meddele at det var grådig mye pent på Vero Moda nå! Til dømes en hvit og grå strikkagenser til 279 spenn.

Så slår det meg. BARE rånete folk og meg fanget inne på et relativt stort senter. Kan det være tilfeldig? Shit, har jeg blitt rånete?? Kjipt, i så fall. Men jeg hadde ikke på meg joggebukse. Og jeg kjøpte ikke baconpølse klokka 09.00. Jeg hadde ikke lyst på en gang. Så, så ille kan det ikke ha blitt.

h1

Bloggagenda

oktober 15, 2012

Jeg har, om ikke daglig, i hvert fall ukentlig, høyt og tydelig tilkjennegjort at jeg er sååå glad jeg ikke er 14 år i dag. For jeg hadde garantert hatt en blogg. Og jeg hadde garantert driti meg ut. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde gjort om en brøkdel av mine kjempekloke tanker fra den tiden lå ute rundt omkring, åpent for gud og hvermann og vel så det. Likevel har jeg da valgt, i en alder av 34, å starte min egen blogg. Hvor lurt er egentlig det? Tenk om jeg tenker det samme om tankene mine om 15 år? Jaja. Jeg tror vel uansett at jeg skal kunne klare å stå for det. Det er i hvert fall ikke noe tvil om at man blir klokere med åra, takk og lov..

Så hvorfor bloggbitch? Selvsagt liker jeg å skrive. Jeg har rett og slett moro av det. Hvis andre kan ha glede av å lese det jeg skriver, er jo det en uforbeholden vinn – vinn. Jeg kunne ha skrevet en roman. Men det har jeg ikke lyst til. Jeg kunne jobbet som journalist. Men det passer meg ikke helt. Derfor synes jeg det er fint og kunne skrive om meg sjæl og ting som jeg er opptatt av.

Og.

Jeg har sett meg grundig lei på hvor dårlig vi damer kan få hverandre til å føle oss. Og jeg tror, nei, jeg VET, at jeg ikke er spesielt mottakelig for sånt. Likevel gjør det noe med meg, i hvert fall på dårlige dager, å overøses av andres vellykkethet. Misforstå meg rett, jeg synes det er flott at folk har det bra, men JEG TROR IKKE PÅ DET PERFEKTE. Av og til føler jeg at alt er perfekt i livet mitt. Ofte føler jeg at det ikke er det. Likevel kunne jeg på ingen måte tenke meg å bytte liv. Det er stor forskjell på den perfekthet vi ønsker å vise verden, og den perfektheten man føler inni seg. Etter som jeg har blitt eldre, har synet på hva det er  å være perfekt endret seg, heldigvis. Og jakten på det perfekte har avtatt.  Jeg vet at det svinger, og jeg vet at det gjør det for alle. Livet er ikke en dans i sommereng med hvit kjole og blomsterkrans i håret. Det er kviser, grining, omgangssyke og bekymringer også. Jeg ser ikke poenget med å fremstille alt så rosenrødt. Jeg skjønner ikke at det viktigste i livet ser ut til å være å få andre til å se hvor perfekt man har det og hvor mye man klarer å få til. Jeg skjønner ikke at vellykkethet kan måles i dagens outfit, flest karbofrie bakverk, de blideste barn, de lengste toppturene eller det fresheste interiøret. Jeg vet jeg generaliserer, jeg vet at det på ingen måte er sånn at alle blogger gjør det, men jeg vet også at det er viktig å slå et slag for hverdagene! Vi har de, alle sammen. Jeg synes det er flott med flotte damer med pene kjærester, masse energi og flotte hjem, men jeg digger de som innrømmer at det ble Grandis til middag denne uka også, samtidig som de sier at de ikke har smurt beina med bodylotion på en måned. Jeg har lyst til å slå et slag for hverdagene med bloggen min. Jeg har lyst til at de som har lyst til å lese bloggen min skal føle seg bedre etter å ha lest den. Jeg har lyst at de skal kunne le litt, og forhåpentligvis kjenne seg litt igjen. Mest sannsynlig så har jeg spist mer sjokolade, vært med irritert eller driti meg mer ut enn de fleste av dere. Men det er greit.

Jag bjuder.

h1

Sur svie—

oktober 14, 2012

I går hadde vi det så trivelig at jeg sprengte noen grenser. Jeg drakk aaalt for mye (2.5 glass vin) og var oppe aaalt for lenge. (Femten minutter over midnatt). Å slå ut  håret har definitivt endret sin betydning de siste tre årene. Resultatet har dog forblitt relativt uendret: TRØTT søndag, take away pizza og tilløp til harahjerte. Kaptein Sabeltann på DVD er imidlertid et nytt innslag.

Når roen nå etterhvert senker seg over heimen, tror jeg at jeg skal ta frem strikketøyet mitt.

Strikketøyet mitt. Jeg dævver.

Meg + strikketøy er en feilkobling uten sidestykke. Jeg kan i grunn ikke strikke, jeg er i hvert fall ikke flink, jeg liker ikke å strikke, jeg skjønner ikke strikkeoppskrifter og jeg har aldri fullført et strikkeprosjekt. Likevel ble jeg ( nok en gang) overbevist da favorittprogrammet mitt (God Morgen Norge) dro frem den forbanna Dorthegenseren. Som er så enkel å strikke at alle kan klare det. Yeah right. Klok av diverse skader, investerte jeg i hvert fall ikke i ekte Dorthegarn. Neida, jeg dro på Europris og hamstra garn for 200 spenn. 1- 0 til meg. Tenkte jeg. At det var en garntype som trengte tynne pinner og alt det der, så jeg ikke på som noe særlig problem. Garn er garn og strikking er strikking. Tenkte jeg videre. Jeg lurer på hva som skjer i hjernen min når jeg oppriktig tenker at jeg kan tilpasse strikkeoppskrifter etter eget forgodtbefinnende. En maske her og en maske der, lissom. Uansett, for å gjøre en lang histore kort: 1. Dorthegenseren er ikke så enkel å strikke at alle kan klare det 2. Garn er ikke garn og strikking er ikke strikking. 3. Strikking er så teit. Når jeg en gang skjønner hvordan jeg legger ut bilde på bloggen, kan dere sjæl få se. Det er bare det såkalte bakstykket som har blitt produsert, men ingen, jeg mener INGEN, hadde kunnet gjette at det var tenkt å være rygg på en genser.

Greia nå da, er at jeg har jo blitt litt mer idealist på mine gamle dager. Så jeg kan jo ikke kaste bakstygget på Dorthegenseren. Da passa det fint at vi fikk lapp i postkassa om at Ukrainahjelpen, eller noe sånt, skulle komme å hente tekstiler hvor alt var av interesse. Også stoff. Jeg vet ikke helt om garn og stoff er det samme, men for meg må det sies å være samme ulla. Så nå skal jeg strikke opp den store mengden garn, lage et enormt bakstykke og sende det østover. Jeg er litt usikker på hva de kan bruke det til enda, men de finner sikkert på noe. Jeg skjønner selvsagt sjæl at jeg må kompansere med noen ålræite lopper også, så jeg garanterer at jeg skal pakke ned noen klær som jeg oppriktig trur vil glede noen arme sjeler. Uansett har jeg det travelt, de kommer på onsdag, og jeg har fryktelig mye garn.  Selvom det sies at det er tanken som teller, er jeg i de fleste sammenhenger glad for at det ikke er sånn. De fleste av mine tanker må jeg si jeg er meget takknemlig for at ikke kan tas med i beregninga… -Men denne tanken er altså god!!

Og en ting til: Dere som tar dere et par mandler når dere er godtesjuke og er fornøyde med det…. Skruuuuu ju, ass!! 🙂

%d bloggere liker dette: