h1

Nå kommer vinter`n. Nå kommer den kalde, fine tida.

oktober 28, 2012

Yeah, RIGHT.

Det er så mye jeg synes er kult å få til. Eller, som jeg synes ser kult ut å få til. Som jeg skulle ønske at jeg også fikk til. Fordi jeg føler meg så innmari ukul når jeg ikke får det til.

Vinter og sne. Forbanna dritt. Turer i skog og mark blir byttet ut med skiturer i skog og mark. For et mareritt. Jeg har nemlig et problem: Hvor mye jeg enn skulle ønske det, jeg KAN IKKE GÅ PÅ SKI. Seriøst. Født med ski på bena, my ass. Jeg rår ikke med det. Virkelig ikke. Jeg husker da jeg var liten, som i bitteliten. Da gikk jeg på ski. Brukbart. Arrangerte olympiske leker rundt huset og sånn. Var i medaljesjiktet ved flere anledninger. Men så begynte gutta å ta meg igjen. Snart knuste de meg. Og da var det slutt. Jeg har aldri vært så god på å takle tap.

Så kom 6. klasse. Og vinterleirskole. Fytte rakker`n. Ikke nok med at jeg fikk for meg at jeg skulle sole meg litt med mammas høyfjellsol dagen før avreise. En sånn lampe, vet dere. Hvor jeg anslår at 1 minutt tilsvarer 60 minutter under Afrikas stekende sol. Uten solkrem. Jeg satt foran lampa i 20 minutter. Øyelokka mine var ekstremt røde og hovne de uka. Er det derfor de nå har blitt tunge? Som i senskade? Vites ikke. I hvert fall. Dagen for skitur kom. Jeg hadde med meg ski, SMØREFRIE ski. Likevel ble de smurt. Jeg ville ikke skille meg ut. Det var veldig dumt, for ti minutter senere, var det akkurat det jeg gjorde. Jeg skilte meg meget tydelig ut. Det var nemlig fysisk umulig å gå på skiene. All snøen satte seg fast under. Jeg dannet baktropp i ensom majestet, og måtte etter kort tid returnere. Ved leirskolen var det et lite skitrekk, en såkalt skålheis. Slike heiser har kapasitet til å dra ganske mye. Men ikke til å dra en 6. klassing på smurte, smørefrie ski. Jeg måtte GÅ på skiene med heisen mellom bena, 1 meter snø under skia, i forholdsvis raskt tempo. Og jeg hadde kun èn tanke i hodet:

ALDRI mer. ALDRI.

Men fra den dagen har jeg misunt alle som er gode på ski. For meg ser det ut til å være fulkommen lykke. Suse innover i skogen, appelsin, kvikk lunsj og alt det der. Korrekt antrukket. Jeg vil dra det så langt at jeg mener man ser intelligent ut hvis man er god til å gå på ski. Jeg ser IKKE intelligent ut når jeg går på ski. Jeg ser dum ut. Skikkelig dum. Jeg kan aldri ikle meg et plagg som bærer Bjørn Dæhlies signatur. Det ville gjøre det enda verre.

For jeg har nemlig prøvd igjen. Jeg ble lurt med på hyttetur for noen år siden, og skulle låne svigermor sine ski. Jeg fikk med feil støvler. Og ble tvunget til å kjøpe mitt eget skipar. Jeg gjorde det. La ut på tur, kledd i noe som lignet på et litt feilslått snowboardantrekk. Jeg hadde ikke utviklet meg til å bli en god skiløper uten at jeg hadde lagt merke til det selv. For å si det sånn. Det er klart, man har et handicap når man får angst hvis man møter noen i løypa. Det gjør jeg. Handicap`et blir ikke mindre av at man må UT av løypa hvis man møter noen. Særlig ikke når man ikke klarer å forlate løypa uten å tryne. Jeg husker meget godt at jeg på denne turen møtte to staute karer i røde kondomdrakter. Jeg husker det stod skigymnas på ryggen deres. Jeg husker jeg kom meg ut av skiløypa. Der var det snø. MYE snø. Løssnø. Og jeg skal love jeg tryna. Jeg tryna på en sånn måte at jeg satt fast i snøen. Hele meg var snø, fra halsen og ned. Skigutta stoppet opp og kom for å hjelpe. Jeg avslo hjelpen høflig, ved å si at -Neida, jeg bare hviler meg litt.

Akkurat. Hviler. Jeg kom meg opp etter en stund, og gikk resten av turen med skia på skuldrene. Igjen lovte jeg:

Aldri mer. Aldri.

Og nå er jeg tobarnsmor. Jeg MÅ gå på ski. Jeg har et oppriktig ønske om at barna mine skal ha bedre utbytte av vintrene enn hva jeg har. Jeg vil at de skal suse på ski, at de skal motta medaljer og 1. plasser. Og at de skal slippe å juge på jobben når kollegaene skal ha skistafett. Ved å si at de ikke fikk plass til skiene i bilen. Jeg innser at ansvaret er 50% mitt. Sønnen blir tre år, han må få sitt første skipar i år. Jeg må juge min egen sønn opp i ansiktet, ved å si at jeg synes det er «kjempekult å gå på ski». Jeg har overbevist han om at jeg synes marker er søte, så akkurat den biten skal nok gå greit. Men hvordan resten skal gå..

Jeg orker ikke tenke på det.

Men nå kommer`n. Den kalde, fine tida. Jeg er så nervøs. Og jeg ønsker lykke til.

Advertisements

5 kommentarer

  1. Traume, traume! Jeg gikk heller ikke på ski på mange år etter at årene med obligatorisk skidag på skolen endelig var over. Men undere over alle undere, de siste åra har jeg trivdes med planker på beina igjen. Påstår ikke at jeg suser elegant avgårde, men godt nok til å fortjene kvikklunsj og appelsin. Så kanskje, kanskje er det også håp for en skadet person som deg?


    • Sier du det? Det er håp,altså? Jaja, jeg har mine tvil, men skal gi det en sjanse! 🙂


  2. Morsomt…:-)

    Liker ikke ski jeg heller… Har gått når jeg var liten.. DET holdt:-)
    Ha en fin uke ;-)))))


    • Heldigvis kom det ikke snø i natt! 🙂
      God uke til deg også!! :-))


  3. Det viktigste er appelsin og sjokolade.. og kakao… fra Toro 🙂



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s