h1

Free falling

oktober 25, 2012

Jeg har en lei tendens til å snuble litt her i livet. I flere betydninger. Jeg sier og gjør mye feil, snakker ofte før jeg tenker og snubler lett på denne måten. Men dessverre er det ganske typisk meg å snuble i ordets rette forstand. Å tryne. Gå på snørra. Nå sier jeg ikke dessverre fordi jeg tenker på skader og sånn, absolutt ikke, men fordi JEG SYNES DET ER SÅ FRYKTELIG FLAUT!!! Jeg vet hvor dumt det ser ut med et langt menneske som plutselig ligger langflat. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg til stadighet må være et sånt menneske. I dag tidlig begynte jeg å rangere fallene mine. Jeg kom frem til en topp 3, som jeg selvsagt ønsker å dele..

På 3. plass.

Jeg og venninnen min i svømmehall. Kjekke badevakter, fnisete jenter. Skal sies at dette er noen år siden, men det har likevel gjort inntrykk. (Og avtrykk, i form av arr.) Vi skal opp av bassenget, og ved trappa står en ekte lifeguard. Jeg har sett Pamela kaster på håret, prøver det samme, og skrider opp av vannet. I den grad det for meg lar seg gjøre å skride opp av vannet. I bikini. Venninnen min skrider etter. I det nest siste trinnet snubler jeg så sinnsykt. Slår knærne i det øverste trinnet noe så grønnjævelig. Blodet spruter, venninnen min prøver å hjelpe meg ved å på en måte løfte meg opp ved å dytte meg i baken, og jeg, jeg ligger med fingertuppene på tærne til den engelskspråkelige badevakten sine tær. «Are you alright?» NEI, lissom! Jeg er IKKE alright!! «I`m fine. Thank you».  Jeg kommer bare til å stryke med av blodmangel. Ikke først og fremst på grunn av knærne, men fordi jeg er så flau at alt blodet har steget direkte til ansiktet.

På 2. plass.

Jeg skulle møte kjærestens venner på Tusenfryd, og ville gjøre et godt inntrykk. Dette er, dessverre, ikke så mange år siden.. Jeg valgte å stille i høye hæler. På Tusenfryd. En tidlig høstdag. Jeg er INGEN høye-hæler-berte til vanlig. På ingen måte. Ikke sånn at jeg går i fotform, lissom, men jeg foretrekker i grunn joggesko. Ikke denne dagen. Skjørt og høye hæler. PÅ TUSENFRYD. Hvorfor er det ingen som sier til meg når jeg får slike urimelige innfall?? Det hjelper jo svært lite med et ok første inntrykk når følgende skjer i køen til Thunder coaster: Gemyttelig stemning. Plutselig blir det et rykk i køen. Jeg sklir på et blad. Sånn skikkelig bananskallsklir, bare på forunderligvis fremover. Langflat. Skjørt plassert på ryggen. Kjæreste som prøver å løfte meg opp ved å ta tak rundt rygg og under mage. Jeg hveser NEI akkurat litt for høyt. Blodige knær. Hektisk hår. Plaster av ansatt ungdom. Vanskelig å se lyst på tilværelsen.

På 1. plass

Jeg tror faktisk det fallet jeg har hatt som har gjort størst inntrykk på både meg selv og omverdenen er følgende:

Jeg var nyutdannet musikklærer i 7.klasse. Denne timen hadde vi om grafisk partitur. Jeg skulle altså lære elevene hvordan vi kunne tegne et musikkstykke. Jeg skjønner ikke nå at jeg ble så engasjert i dette tema, men det gjorde jeg altså. Snakket helt sikkert fort, gestikulerte nok bra, og hvordan håret så ut orker jeg ikke tenke på. Det blir nemlig til enhver tid 3 ganger så hektisk som meg. 27 elever. 2 assistenter. Kontaktlærer inne i klasserommet for å hente noen bøker.

Jeg gikk frem og tilbake, satt meg litt på stolen, gikk opp til tavla, sa et viktig poeng, la inn en kunstpause og satte meg ned igjen. Armene i kors. Fornøyd uttrykk i ansiktet. Det var helt naturlig å lene seg godt tilbake, slik at elevene virkelig kunne la dette synke inn. Jeg gjorde det. Men jeg hadde glemt å tenke på en ting. Jeg satt på en stol uten rygg. Jeg tok altså baklengs kråke. Landa med hodet i veggen og beina opp mot tavla. Også denne gangen ikledd skjørt. Her hjelper det lite å tenke at disse elevene aldri kommer til å glemme meg. Jeg er veldig dårlig på å takle fall i etterkant, også her. Jeg laget et ekstremt nummer ut av hvordan fallet kunne brukes i et grafisk partitur, tegnet og forklarte og ropte og styrte. Har aldri vært så sliten etter en time.

I dag skal jeg ihvertfall prøve å holde meg oppreist. Men nå kommer brått de glatte veiene. Hurra og takk.

Advertisements

5 kommentarer

  1. Fin blogg du har! Er fersk i dette selv, startet vel en mnd før deg. Blir moro å følge deg videre. Godt med blogger som ikke bare viser frem alt det perfekte, men som viser at vi er flere vanlige folk der ute. Ha en trivelig dag!


    • Jeg kunne ikke vært mer enig!! Jeg har tro på at det kan være ganske så perfekt å være vanlig! 🙂 Fin dag til deg også!


  2. Takker for noen minutter med god lesning og latter:)


  3. UTROLIG morsom blogg!!Føler meg straks myyye bedre etter en halvtimes lesing her.Nå skal jeg gå og se om vi har noe godt jeg kan spise i skapet.Fikk skikkelig lyst på sjokolade;)Hilsen småbarnsmor!


    • Åh, den som hadde hatt en sjokolade.. Nyt!!! 🙂



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s