h1

I admit.

oktober 21, 2012

Følgende diskusjon tar plass i mitt hode:

Jo, skriv det. Du skal jo være ærlig. Og du vinner på sikt

– Nei, ikke gjør det. Han kommer til å lese det og bruke det mot deg resten av livet.

– Skjerp deg. Dette er hverdagslivet ditt på høyt nivå

– Det sier alt om viljestyrken og avhengigheten din. Du blottlegger den

– Drit i det.

Greit.

Vi har hatt middagsbesøk av venner i dag. De hadde med (jule)marsipanpølser til dessert. Det er godt. Det var to marsipanpølser igjen da de dro.

To timer før de reiste, var diskusjonen mellom meg og samboer som følger:

Jeg: Hva?? Spiser dere ikke godteri i helgen? Jeg kan ikke tenke meg en helg uten godteri. Har vanskelig for å tro at jeg har opplevd det de siste årene, skal jeg være ærlig.

Han: Vi kan slutte å kjøpe godteri i helgene vi også, null problem det. Kan bake en kake i steden.

Jeg: Kake?! Kødder du? Jeg er ikke interessert i å sitte foran TVn på lørdagskvelden å spise kake! Greit du er 6 år eldre enn meg, men det får da være grenser!

Han: Det er uansett du som insisterer på at vi skal ha godteri. Sjokolade er ikke viktig for meg.

Jeg: Eh?!? Seriøst? Skjerp deg. Jeg finner sjokoladepapir i bilen din HVER gang jeg låner den. Ikke jug

Han: Du,a? Det er sjokoladepapir i bilen din og. Snickers.

Jeg: Eh, NEI, lissom. Jeg har aldri kjøpt meg Snickers. Snickersis, ja, Snickerssjokolade, nei.

Han: Ok, men Mars,da. Og Melkesjokolade. Og Japp.

Hatske blikk utveksles. Og sånn går nå dagene. Tilbake til pølsene.

Det ligger altså to igjen på bordet. En til hver. Men jeg har akkurat høylytt blitt beskyldt/avslørt for å spise mye sjokolade. Hva gjør man da? Staheten min roper at jeg skal overse pølsene totalt, sjokoholikeren skriker at jeg skal ta dem. Så begynner kampen for alvor. Han tar den ene pølsa. Sier kjekt at den andre er til meg.

Nei. Sier jeg. NEI. Jeg har spist nok sjokolade. Og det har vel kanskje du også?

Stillhet. Og pølsa blir liggende fremme på benken. Den ligger.. og ligger.. og ligger. Samboer er sta han også. Og like svak for sjokolade. Nei, han er SVAKERE. Etter 3 timer ligger det en halv pølse igjen på benken. Etter ytterligere en time er den borte. Jeg har ikke rørt dem. Nesten ikke tenkt på det en gang.

Så nå sitter samboer mett, fornøyd, og litt imponert over meg. Jeg er ganske sikker på at han misunner meg viljestyrken min.

Det skjønner jeg.

Men.. Jeg hadde jo aldri klart det hvis ikke det var for sjokoladen mamma hadde med i går. Den jeg hadde gjemt i skapet. Den ligger ikke der lenger, for å si det sånn. Sorry da, kjære.

1-1.

 

Reklamer

4 kommentarer

  1. Dissa marsipanpølsene ass… Gode som f vøtt.


  2. knall bra


  3. Hahaha, jeg ler meg ihjel. Fantastisk blogg!! og jeg bare kjenner meg så syyykt igjen i de fleste situasjonene du havner oppi. Så veit du at du IKKE er aleine…. :-S Særlig i det med skravling og smalltalk. Mange tror jeg er utadvendt. Det er egentlig helt feil, jeg er bare stressa over alle folka, og kjeften renner over… baaah.


    • Haha, det er veldig godt å høre at vi er flere!! Det er AKKURAT sånn jeg og føler det!!



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s